zuul

skal ikke påstå på noen måte at Rap er favorittsjangeren min, så ta det følgende med en klype salt eller tre: Men jeg svarer et rungende ja på spørsmålet om vi trenger Eminem.
Han er enkelt og greitt en av veldig få på en liste over rappere jeg orker å lytte til.
Og nei, det er ikke fordi han er hvit. Lista inkluderer både Snoop og Ice Cube, så det handler ikke om det.
Det er enkelt og greitt fordi han er fengende, samtidig som han ikke virker fullt så wannabegangster som enkelte Dashboardav de andre, som tror de har et føkkings budskap i alt de gjør.
Blir litt teit med rappende drittunger som skriker og hyler om bitches and hoes i annen hver setning, som brått skal formidle et budskap når det passer dem.

Så velkommen tilbake Emimen, godt at noen av dere har litt humor og selvironi, og ikke tror dere er små messiasskikkelser med en mikk.

http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=541394

Så inni granskauen lei av jobb i dag. Akkurat så jævlig lei man blir når det er tretti min igjen av arbeidsdagen og man ikke får gjort en dritt fordi alle andre som man skal ha tak i er på feire og man vet at det ennå er en halv dag igjen i morgen også før man kan ta noen etterlengtede dager med fri og røre.

Klarer nesten ikke å forestille meg hvor lite lyst jeg har å jobbe engang: det er så ille kjedlig akkurat nå at følgende alternativer høres nesten mer gøyt ut:

1. Slikke på eggen til barberblader.

2. Bli tredd med analen først nedpå et grønt og friskt juletre, ferdigpyntet.

3. Gå inn på Kronks boksegym i Detroit of fortelle rasistiske vitser om svarte, irer, jøder og hispanjoler.

4. Løpe rett mot en murvegg mens man stikker frem tennene så de treffer først.

5. Hoppe med spredte bein ned på et gjerde.

6. Snurre et sykkelhjul rundt så fort man kan og så stoppe det med tunga.

7. Gå ut på et jorde med en diger okse og sparker den i pungen!

8. Melde meg på norske talenter og fremføre den norske nasjonalsangen med blokkfløyte, uten klær.

9. Prøve å løpe inn på et fly som skal til USA mens man brøyter gjennom sikkerhetskontrollen med en liten bag klemt mot bryster mens man roper: Allah er i sannhet stor.

10. Tilbringe fem og en halv time i et badekar fyllt med den sterkeste eddiken som er å oppdrive, mens man gnir seg selv overalt med en osterasp.

Noen vil si ja, andre tja og de fleste nei. Men, det stopper oss sjelden fra å prøve å skaffe oss lykke på den ene eller andre måten gjennom diverse innkjøp.

Jeg er selvsagt ikke noe unntak, jeg er støtt og stadig ute etter små og store gjenstander som kan bringe meg nærmere lykken.

Dette er siste ledd i den jakten: U Play iPodhøytalerer med dokkingstasjon for min vakre lille iPod.

Den har frekk og fyldig lyd, spiller alt jeg vil ha og tar veldig lite plass. Og kan bæres dit man måtte ville ha den.

Jepp, det er skandaløst. Som så meget annet her til lands. En sinnsykt vannedannende substans, som er rimelig og enkelt tilgjengelig i landets butikker. Og de selger til barn også, mens de ser den andre veien. Vel vitende om at de er hektet for livet når de først har begynt!

Jeg snakker selvsagt om denne ondskapens fremste kreasjon innen sjokolade: Freias firepakning med Påskeegg. Disse vidunderlige sjokoladeeggene fylt med melkekrem.

Et bitt og du er faen meg hekta. Jeg ble lokka inn av en kødd på jobb. Han tok med to i fallet. Jeg tok med konemor. Nå sitter vi og skjelver og gruer oss til påsken er over. Da går det ni-ti lange måneder før godsakene på nytt er å oppdrive. Og det verste er at du ikke får tak i dem på svartebørsen heller!

Da skal du få dama til å le! ( Ikke mens dere holder på, eller mens du finner fram snabelen. Det er et dårlig tegn: Veldig dårlig tegn!)

Det skader ikke å ha verken penger eller bra utseende, men best skårer de som klarer å damene til å le melder Daily Mail.

Det er en ny studie av den britiske psykologen Kristofor McCarty som melder dette. Han bad 45 kvinner vurdere et utvalg kontaktannonser, og gradere hvilke de likte best. Det viste fort at de morsomme vant frem. Kvinnene oppfattet rett og slett menn med god humor som mer intelligente, ærligere og mer egnet som både venner og partnere.

Men jeg syns jo det er gøyt. Denne lider nok litt for tiden, siden jeg opererer med den nye

http://zuulville.com/

Som blir massivt oppdatert for tiden for å få opp besøket. Men artig å ha en sånn blogg der man bare spiller en type og rolle, og kjører steinhardt på det.

Få grupper har preget den harde delen av rocken mer, eller gjort mer for å få den ut til massene. Deres Sorte album er hatet og elsket, men den breaket dem for verden på godt og vondt.  Etterpå laget de aldri en god plate igjen, i alle all ikke om man sammenligner dem med klassikerene på 80-tallet.

Kill `em all

Ride the lightning

Master of puppets

mer omstridte And Justice for all

Og selveste Black Album.

Personlig liker jeg best de tre første, så de to siste og så resten. Men det er vel som det skal være, smaken er som baken.

Nå er de i alle fall trygt forvart i hall of Fame. Og det er sinnsykt vel unt, noen skulle kanskje til og med si på overtid?

Jeg brukte å elske plater! Alt ved å få en ny plate tiltalte meg: Frå lukten av plast, papp og vinyl når du åpnet den, vekten av platen i hånden, den lille knitrelyden når du satte stiften ned på platespilleren til følelsen av å sitte med coveret til favorittbandet ditt i hånden og lese tekster, se på bilder og bare generelt bruke mange sanser på en gang: Du lyttet, leste, følte og luktet en ny og hadde rett og slett flere dimensjoner ved plater enn ved dagens CD.

Jeg var sent ute, og holdt fast ved platen lenge, selv om den hadde sine begrensinger. Blant annet innen kopiering, der var kassetten overlegen. Men, sakte men sikkert vant CD`en frem. Og jeg lot meg villig sjarmere av dens mange sterke sider: God lyd, enkelt å ta med eller oppbevare siden den var mindre og lettere enn sin storebror LP. Og ikke minst kunne man enkelt og greit legge over musikk og kopierer den etter hvert, slik at man kunne lage egne miks-CD`er.

Og nå syns jeg CD er greitt. Selv om jeg fremdeles savner å kjenner plasten utenpå coveret på en fersk LP, snu den opp ned og la vinylen gli ut og kjenne duften av den, og se store bilder av bandet og tekstene trykt på innersleeven. Men jeg er for lat til å ta den kampen likevel, så det får bare bli.

Og nå er kanskje CD`ens tid forbi også?

Og da er det ennå flere dimensjoner borte. Før var musikk eksklusivt, og ofte lite tilgjenglig, som krevde at man gjorde en fysisk innsats i verden for å skaffe den til veie. Og noe man følte med mange sanser. I dag er det en ikke fysisk gjenstand uten lukt, vekt, farge eller bilder for den del innsats for å få tak i den. Bare musikk, et par klikk unna.

Enkelt, men noe mangler kanskje?

http://www.dagbladet.no/2009/04/03/kultur/musikk/musikkbransjen/5597968/

Den notoriske kjendis/playboy predikanten Runar Sørgaard, eller eks Herr Carola om du vil, er omtrent som løvetannen. Selv ikke asfalt hjelper i lengden, før eller senere sprenger den seg opp igjen.  Om som vanlig viser mannen at han ikke er så stødig i boka han predikerer.

For der står det da vitterligen at man skal snu det andre kinnet til når noen er slemme, gjør det ikke? Det har ikke Runar skjønt! For når Carlolas eksmann følte at at han ble urettferdig behandlet av bryllupsbutikken Twink i Stockholm så vendte han ikke verken det ene eller andre kinnet til. Han vekslet 13 000 kroner av pengene han skyldte butikken inn i 50 øringer og betalte med dem.
What would Jesus do er et populært armbånd mange kristne bruker for å få dem til å tenke rett i ulike situasjoner. Hva ville Jesus gjøre Runar?

Svaret er feil. Jesus ville ikke betale gjelden sin i 50 øringer som han tømte over gulvet som en furten drittunge.
Det føler jeg meg rimelig trygg på.

http://www.kjendis.no/2009/04/03/kjendis/runar_sogaard/carola/5603448/

ikke en gang Jesus ble elsket av allem så hvilket håp er det for meg?

Sitat av mr. Kontroversiell og karismatisk selv: Jose Mourinh. Syns egentlig det var ganske bra sagt. Ofte prøver man for hardt å bli godtatt, og ofrer litt av seg selv. Noen ganger er det bedre å bare være seg selv, og så får noen like det og andre ikke!

I blant er små gaver de største.

De som du ikke engang legger merke til før en stund etter at du har fått den, eller bare ikke tenker over hvilken gave de er der og da. Et smil fra noen du er glad i, en oppmuntrende epost på jobben eller bare en liten overraskelse som etterlater deg i bedre humør.
Eller en god natts søvn.

Har ikke registrert et pip i natt. Plantet hodet på puta like før tolv og våkna kvart over sju helt forvirra. Fordi det var for lyst ute. Kikket på klokken, og den sa jo til meg at klokken var sju og litt, men jeg forsto det knapt. For jeg kan ikke huske sist jeg sov en hel natt uten å bli vekket, eller måtte på toalettet. Normalen er vel minst tre våkeperioder per natt.

Men der lå jeg: Lys våken, og uthvilt. Måtte bare vekke fruen for sikkerhetsskyld og høre om alt var vel med henne og lillegull. Og hun hevdet hardnakket at hun hadde fått mat klokken tre, uten at jeg våknet. Fantastisk.
Men, var ikke helt overbevist, så jeg måtte bort og bare pirke litt på neven til Emma og sjekke at hun hadde det bra. Og det hadde hun.

Kjapp dusj og på jobb, til en vidunderlig følelse av å være klar i hodet og våken. Så da får det bare ikke hjelpe at det hagler ned med grått blyregn ute og at mailen jeg venter på ikke er kommet.

Jeg akter å være i godt humør.

Har akkurat slått av siste episode av Battlestar Galatica, sesong fire. Og konstatert at den som ventet ble den siste.
Jeg så den første miniserien som sparka igang, det jeg syns er tidenes feteste, tvserie for fem år siden. Husker ikke om det var i 2003 eller fire. Og den bitre skuffelsen over at det ikke så ut som oppfølger til den. Helt til den kom i 2005 her i Norge. Siden har det vært en årlig kjærlighetsafære, der jeg noen dager i året mottar den herlige følelsen av en cellofanpakket sesong med Battlestar Galactica, og så følges vi med i X antal dager og uker til det er over.
Nå har jeg møtt Adama, Roslin, Starbuck, Appolo, Boomer, Thigh, Galen, Helo, Cottle, Number Six og alle de andre Ceylonene, og alle de andre karakterene. Til og med den alltid irriterende Baltar.

Rart når man har følgt med over tid, og så vips er det over. Ikke helt samme sorgen som når venner forsvinner ut av livet ditt, men definitivt en sorg der.

Men, men. Som de sier:

tillater at det blir stjålet en time av meg, på brutalt vis. Makan til frekkhet skal man lete lenge etter!

Her aner jeg fred og ingen fare, og brått som jeg våkner har noen altså tilsmusset samvittigheten sin med en sårt tiltrengt time av min søvn.

Og, desto verre: problemene som tidstyven forårsaket baller på seg ut over dagen. For jeg hadde invitert svigers på middag klokken to. Og som det skulle vise seg: Det var akkurat den timen som manglet: ergo ble det oppvasking og rydding av kjøkkenet samtidig med synkronkoking av kjøttkaker og alt tilbehør i lag med støvsuging og stuerydding. Klesvask, meir rydding og kasting av boss før det var å stupe gjennom dusjen og komme ut i andre enden nesten like svett.

Dette går bare ikke ann. Skal man ikke kunne stole på klokka engang? Skal en stakkar bli tvunget til å leve i en hektis og kaotisk verden der tid bare forsvinner ut i det blå?

Eller kjenner du deg selv ut og inn? Vet du akkurat hva du vil, når du vil det og med hvem du har lyst å bli.

Jeg er blant dem som i blant lurer på seg selv. Ta for eksempel musikk: Jeg har en vill spennvidde i musikksmaken min: Kan like gjerne høre på svart metall rett fra smien til den vareste singer-songwriter. Vet i grunn ikke hva jeg til enhver tid liker best heller! Sånn har jeg det med det meste: vanskelig for å sette fingeren på akkurat hva jeg liker og foretrekker. Det er på mange måter som å vere en elv, som flyter i bukter og svinger gjennom et landskap man ikke alltid ser hele av.

Litt forvirrende, men også veldig morsomt. Selv om det til tider gjør livet mer kompliser enn nødvendig.

Blant hundre som grubler, til tenker blir en.
Bjørnstjerne Bjørnson

Men bare på Zuulville :)

http://zuulville.com/2009/03/the-swedish-grammys-are-over-and-the-winners-are/

at

Det man forspiller av øyeblikket, kan ingen evighet erstatte.
Friedrich von Schiller

Hvor mye har du mistet bare i dag?

Den frittstående bloggen min, http://zuulville.com, har uten en portal altså over 500 treff for dagen. Faktisk nesten 800 i går. Mens denne ligger på godt under 10.

Utrolig men sant! Det meste går bra når man legger litt albuevoks i det. Dårlig betalt  å blogge dog, men gøyt lell. Og så er det viktig å lytte til erfarne folk som har sagt fornuftige ting før deg:

Alt betalt arbeid suger ut og bryter ned sjelen.
Aristoteles

Våkna midt på natten av at jeg måtte en tur på husets eminente vannklosset for et aldri så lite, men tvingende nødvendig æren sånn rundt klokken tre i natt. I og for seg ikke noe uvanlig fenomen, alle som sitter og pimper koffeinholdige leskedrikker hele kvelden har nok erfart det samme i blant.

Nok om det, dette er altså normen for min del. Ikke noe avvikende i sånt. Men, det som langt mer uvanlig og verre var, er tilstanden ryggen min brått befant seg i. Grisevond, krumbøyd og totalt uten samarbeidsvilje. Den ville rett og slett ikke rette seg ut, og den ville ikke la meg sove.

Når jeg endelig resignerte og tusla på jobb i dag tidlig var jeg trøtt, smått deprimert og sur. Og lett krumbøyd, med en svak tilting fremover. Omtrent som en gammel sliter gjerne seg ut når de bikker 70, og har stått bøyd fremover i hardt arbeid ti-tjue-tretti år for lenge.
Men jeg syns det var litt tidlig å resignere nå, i den pur unge alderen av 40 minus opptil flere år.

Og bare for å gni inn den dårlige starten på dagen er ikke lønna kommet på konto. Det er stress og pes, fordi lånet går i morgen. Nå er det ikke akkurat like jævlig som det var i fjor, etter mange vakre, deilige rentekutt frå både Moderbanken og min bank. Men, det til tross, vi snakker om et tall med fem siffer. og selv om det er noen nuller til slutt er det langt mer enn jeg har tilgjengelig på minuskontoren til vanlig, eller lønskontoen som den ellers blir omtalt som.

Så viss ikke den kommer i løpet av dagen, eller formiddagen i morgen, sliter jeg litt. Og det hater jeg.